Rare folk..

Speinnanes å hør om rare folk.

Det e jo sånn at i deinn her værdn, så finn vi et par eksempla på fersjellie rare folk.
Det e nånn som e rar ferr at dæm snakke snedi, nånn utmærke sæ på lattern, å nånn sjer rar ut.
Men så e det nånn som du verken hørre, sjer eiller skjønne ka som e feil me, før dæm fertæle nå snedi.

Det va en gång en nordlending som jobba på et sykehus fer mentalt ustabile nordlendinger.
Det hørres jo i utgangspunkte ut som en jobb som har langt imeillom dæm kjedlie dagan.
Ein fredagskveill så rengt ein tå pasientan hass på jobbtelefon hass; "Æ ha fanga et tråill!"
Nordlendingen satt å åt fredagspizza, å tænkt at det her det va det siste hainn tænkt skoill skje. Hainn bestæmt sæ fer å prøv å ferklar at det ikke finnes tråillj, å prøv å ro ne pasienten: "Neeiiida, du hakje fanga no tråill. Dæ æ sekkert bære du som toillæ."

"Nei! Dæ æ heilt saint! Æ HA fanga et tråill. Dæ æ låst inn på vaskerommæ. Du må kom å sjå!"

Nordlendingen følt at hainn hadd et ansvar ferr pasienten, så hainn kjørt å besøkt'n ferr å få roan ne.

Da hainn kom dit, sågen pasienten sto å speida som en påttplainti i vindue på kjøkkene. Hainn åpna døra, å gjekk inn.
Der sto pasienten me sykkelhjelm å knebeskyttera.
"Kom! Dæ æ hær, bak dein hær døra!" sa'n å peka på vaskeromsdøra.

Dæm åpna døra fersekti, å så skimta dæm ei skikkels i hjørne længst bort. Der sto det en ferskræmt dverg me loddbok i deinn eine hainna, å hårfønarn, truanes som et våpen mot dæm toan i døråpninga, i deinn ainnera.