Speinnanes å hør om rare folk.
Det e jo sånn at i deinn her værdn, så finn vi et par eksempla på fersjellie rare folk.
Det e nånn som e rar ferr at dæm snakke snedi, nånn utmærke sæ på lattern, å nånn sjer rar ut.
Men så e det nånn som du verken hørre, sjer eiller skjønne ka som e feil me, før dæm fertæle nå snedi.
Det va en gång en nordlending som jobba på et sykehus fer mentalt ustabile nordlendinger.
Det hørres jo i utgangspunkte ut som en jobb som har langt imeillom dæm kjedlie dagan.
Ein fredagskveill så rengt ein tå pasientan hass på jobbtelefon hass; "Æ ha fanga et tråill!"
Nordlendingen satt å åt fredagspizza, å tænkt at det her det va det siste hainn tænkt skoill skje. Hainn bestæmt sæ fer å prøv å ferklar at det ikke finnes tråillj, å prøv å ro ne pasienten: "Neeiiida, du hakje fanga no tråill. Dæ æ sekkert bære du som toillæ."
"Nei! Dæ æ heilt saint! Æ HA fanga et tråill. Dæ æ låst inn på vaskerommæ. Du må kom å sjå!"
Nordlendingen følt at hainn hadd et ansvar ferr pasienten, så hainn kjørt å besøkt'n ferr å få roan ne.
Da hainn kom dit, sågen pasienten sto å speida som en påttplainti i vindue på kjøkkene. Hainn åpna døra, å gjekk inn.
Der sto pasienten me sykkelhjelm å knebeskyttera.
"Kom! Dæ æ hær, bak dein hær døra!" sa'n å peka på vaskeromsdøra.
Dæm åpna døra fersekti, å så skimta dæm ei skikkels i hjørne længst bort. Der sto det en ferskræmt dverg me loddbok i deinn eine hainna, å hårfønarn, truanes som et våpen mot dæm toan i døråpninga, i deinn ainnera.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hehe, artig historie:)
SvarSlettDet som nesten er enda artigere er at Per Magnus første gang han hørte den faktisk trodde den var sann, og hadde skjedd med en av hans arbeidskolleger:)
Renate
Hehe, ja. Det ha vorri utruli arti om det ha vorri saint ja! :-) Hainn e no så godtruan å hainn.. Hehe :-)
SvarSlett