jaja...som Marion skreiv i et arti innlegg, så har æ fått i oppgave å fortsætt deinn frøktlie oppgaven me å skriv 7 teng om mæ sjøl. Eiller...om Tjodalf.. :-)
1. Æ har en ufin uvane me å vri på haue te det knake godt. Å vest æ gjer det ein vei, må æ gjerra det lik jævli ainner vein ættepå. Vest itj tru æ æ bli skeiv eiller nå.
2. Som ho Marion skriv så bruke æ å å sætt bilmøkkern i teinningslåsn me knappen opp. Å får svartsky vest ho Kristel starte biln frå passasjersia, fer da bli deinn sætt inn opp ne, å da e det næstn så æ itj får t å kjør.
3. Vest vi sett å sjer nå på tvn å sjer en kaill eiller ei fru som vi e sekker på vi ha sjett før, MÅ æ finn ut kæm det e før æ kainn drøm om å lægg mæ å såvva deinn kveilln. Ho Kristel e te mett forsvar akkorat lik vær. Vest vi itj finnj det ut, fortsætte vi dan ættepå trøttj å jævli.
4. Det e 5 glas vin i 1 flask. 1 te Kristel å 4 te mæ. Færdi samtidi.
5. Vest æ kjøre bil å ska parker, må æ parker innåt en ainna bil røddi å beinntj. Å dæm gångan æ ITJ gjer det, går æ å tænke på det å angre bittert heilt t næste gång æ ska kjør.
6. Vest vi e på kaffebesøk eiller HAR kaffebesøk så MÅ æ prøv å åpen kaffekainna me ei hainn.
7. Tjodalf les på do.
torsdag 21. januar 2010
tirsdag 19. januar 2010
Rare folk..
Speinnanes å hør om rare folk.
Det e jo sånn at i deinn her værdn, så finn vi et par eksempla på fersjellie rare folk.
Det e nånn som e rar ferr at dæm snakke snedi, nånn utmærke sæ på lattern, å nånn sjer rar ut.
Men så e det nånn som du verken hørre, sjer eiller skjønne ka som e feil me, før dæm fertæle nå snedi.
Det va en gång en nordlending som jobba på et sykehus fer mentalt ustabile nordlendinger.
Det hørres jo i utgangspunkte ut som en jobb som har langt imeillom dæm kjedlie dagan.
Ein fredagskveill så rengt ein tå pasientan hass på jobbtelefon hass; "Æ ha fanga et tråill!"
Nordlendingen satt å åt fredagspizza, å tænkt at det her det va det siste hainn tænkt skoill skje. Hainn bestæmt sæ fer å prøv å ferklar at det ikke finnes tråillj, å prøv å ro ne pasienten: "Neeiiida, du hakje fanga no tråill. Dæ æ sekkert bære du som toillæ."
"Nei! Dæ æ heilt saint! Æ HA fanga et tråill. Dæ æ låst inn på vaskerommæ. Du må kom å sjå!"
Nordlendingen følt at hainn hadd et ansvar ferr pasienten, så hainn kjørt å besøkt'n ferr å få roan ne.
Da hainn kom dit, sågen pasienten sto å speida som en påttplainti i vindue på kjøkkene. Hainn åpna døra, å gjekk inn.
Der sto pasienten me sykkelhjelm å knebeskyttera.
"Kom! Dæ æ hær, bak dein hær døra!" sa'n å peka på vaskeromsdøra.
Dæm åpna døra fersekti, å så skimta dæm ei skikkels i hjørne længst bort. Der sto det en ferskræmt dverg me loddbok i deinn eine hainna, å hårfønarn, truanes som et våpen mot dæm toan i døråpninga, i deinn ainnera.
Det e jo sånn at i deinn her værdn, så finn vi et par eksempla på fersjellie rare folk.
Det e nånn som e rar ferr at dæm snakke snedi, nånn utmærke sæ på lattern, å nånn sjer rar ut.
Men så e det nånn som du verken hørre, sjer eiller skjønne ka som e feil me, før dæm fertæle nå snedi.
Det va en gång en nordlending som jobba på et sykehus fer mentalt ustabile nordlendinger.
Det hørres jo i utgangspunkte ut som en jobb som har langt imeillom dæm kjedlie dagan.
Ein fredagskveill så rengt ein tå pasientan hass på jobbtelefon hass; "Æ ha fanga et tråill!"
Nordlendingen satt å åt fredagspizza, å tænkt at det her det va det siste hainn tænkt skoill skje. Hainn bestæmt sæ fer å prøv å ferklar at det ikke finnes tråillj, å prøv å ro ne pasienten: "Neeiiida, du hakje fanga no tråill. Dæ æ sekkert bære du som toillæ."
"Nei! Dæ æ heilt saint! Æ HA fanga et tråill. Dæ æ låst inn på vaskerommæ. Du må kom å sjå!"
Nordlendingen følt at hainn hadd et ansvar ferr pasienten, så hainn kjørt å besøkt'n ferr å få roan ne.
Da hainn kom dit, sågen pasienten sto å speida som en påttplainti i vindue på kjøkkene. Hainn åpna døra, å gjekk inn.
Der sto pasienten me sykkelhjelm å knebeskyttera.
"Kom! Dæ æ hær, bak dein hær døra!" sa'n å peka på vaskeromsdøra.
Dæm åpna døra fersekti, å så skimta dæm ei skikkels i hjørne længst bort. Der sto det en ferskræmt dverg me loddbok i deinn eine hainna, å hårfønarn, truanes som et våpen mot dæm toan i døråpninga, i deinn ainnera.
Abonner på:
Innlegg (Atom)